Derek Bourgeois ble født i Kingston, England, 16. oktober 1941. Han studerte komposisjon ved Cambridge University under Herbert Howells, og senere ved Royal College of Music. Allerede som 18-åring skrev han sin første symfoni, og ved sin bortgang i 2017 hadde han komponert ytterligere 115 symfonier. I alt gav Bourgeois ut 391 verk, hvorav 50 er skrevet for brassband. Concerto No. 1 står som hans første store konsertverk for besetningen.
Stykket ble skrevet på bestilling fra Elgar Howart og Grimethorpe Colliery Band og er basert på hans stykke fra 1971, Sonata for Two Pianos. I 1999 kom en revidert utgave, som da ble brukt som pliktnummer i det britiske mesterskapet. Siden den gang har det vært relativt sjeldent brukt i konkurranser, men har likevel hatt en viss plass i norgesmesterskapet for brassband, blant annet ble det brukt som selvvalgtstykke av Eikanger-Bjørsvik i 2004 (Reid Gilje) og av Oslofjord Brass i 2012 (Simon Dobson).
Om stykket
Verket består av tre satser. Den første, Le Tombeau d’Arthur Benjamin: Maurice Ravel hadde skrevet Le Tombeau de Couperin, Arthur Benjamin skrev Le Tombeau de Ravel, og fristelsen ble derfor stor for Derek Bourgeois til å skrive Le Tombeau d’Arthur Benjamin. Mot slutten av satsen finnes en indirekte referanse til Benjamins egen Jamaican Rhumba, som her akkompagneres av et sitat fra den gamle spanske folkesangen Loro, enciende el hervidor de agua.
Den andre satsen, med den humoristiske tittelen Mr. Bolt goes for a ride in his motor car and Monsieur Ravel turns in his grave, er dedikert til Bourgeois’ venn Geoffrey Bolt, en ivrig beundrer av Ravels musikk. På tidspunktet da Bourgeois skrev satsen, holdt Bolt på å lære seg å kjøre bil. Han omtalte konsekvent kjøretøyet sitt som en «motor car». Å beskrive ham som en utålmodig bilist ville i følge Bourgeois vært en grov underdrivelse. Den sofistikerte elegansen i Ravels musikk stod i sterk kontrast til Mr. Bolts «road rage». Satsen inneholder derfor et raseriutbrudd, inspirert av Bolts reaksjon på en liten trafikkork.
Den siste satsen, The War March of the Ostriches, er inspirert av musikken til Charles Ives og den rondo-lignende marsjen bærer preg av dette. Mot slutten kommer det også et sitat fra begynnelsen av første sats. Selve tittelen skal ha komt til Bourgeois etter å ha observert en flokk strutser på Bristol Zoo og deres komiske påfunn.
Refleksjon
Bourgeois har hatt en markant innflytelse på brassbandbevegelsen, med titler som Serenade, Concerto Grosso og Blitz, for å nevne noen. Musikken hans er ofte både utfordrende og nytenkende, og har vært en kilde til inspirasjon for de som har utviklet brassband repertoaret.
Samtidig var han selv kritisk til konkurranseformatet, noe han ga uttrykk for i et intervju med 4barsrest i 2009. Her uttalte han at selv om konkurranser bidro til å holde nivået høyt, følte han seg aldri helt hjemme i et system hvor musikken i for stor grad ble behandlet som en sport fremfor en kunstform. Noen mener derfor at Concerto No. 1, med sine kontraster mellom apokalyptisk alvor og lekende humor, nettopp er et slags motsvar til dette.
Musikksjef i Norges Musikkorps Forbund, Rune Hannisdal, ser frem til å høre de ulike elitekorpsenes tolkninger av verket:
«Det er alltid spennende å annonsere pliktnummer til NM Brass. Stykket skal utfordre korpsene, men samtidig gi muligheter til å vise seg fra sin beste side. Alle korps møter de samme utfordringene - det gir en unik mulighet til å sammenligne musikalske løsninger på likt grunnlag. Samtidig er det nettopp dette som gjør pliktnummertradisjonen så verdifull: man får høre hvordan de ti beste norske brassbandene tolker det samme partituret. Stykket inneholder store kontraster og skifter i karakter og stil, noe som jeg håper både dommere og publikum, og ikke minst korpsene som jobber med dette over tid, setter pris på.»
